 |
 |
| A 18 Vågå: Riddersandbu. Den siste bjørn i Heidalstrakten (juli 34). |
|
| Om stereobilder og fotografering |
|
| Av Hanne Holm-Johnsen |
|
Da fotografiet kom på banen i 1839 var man allerede på jakt etter en teknikk som kunne skape bilder som var enda mer naturtro enn Daguerres daguerreotypier eller Talbots kalotypier. Samme hvor troverdige disse bildene var, så kunne det utvikles videre. Mens noen miljøer eksperimenterte med problemstillinger omkring farger, var andre opptatt av at det kanskje fantes en måte å forbedre illusjonen av masse og rom på. Dette har bildeskapere vært opptatt av helt siden renessansemalerne eksperimenterte seg frem mot konstruksjonen av sentralperspektivet.
Stereobilder er to nesten like fotografier tatt med et stereokamera. Det vil si at motivet er det samme, men sentrum er 10-20 cm forskjøvet. Grendahls stereobilder er på glass. Hver plate måler 79x58 mm. Sett på med et stereoskop smelter bildene sammen og gir en tredimensjonal virkning. Stereoskopet er et apparat som legger forholdene til rette så øynene ser noe som likner på et scenerom.
Man kan også trene seg til å se de to bildene sammen uten et stereoskop. Plasser stereobildene i midten av skjermen din og sitt i vanlig avstand (ca. 25 cm). En metode er å forsøk å se ”gjennom” arket ved å slappe av i øynene. Det kan hende man må justere avstanden litt og bør benytte et ark vinkelrett mellom bildene slik at man hjelper øynene til å se hvert sitt bilde. Man kan også trene opp øynene ved hjelp av skjeling til å ”legge” sammen de to bildene. |
|
| Publisert søndag 23. mai 2004 |
|
| Last ned tekst og bilde omstereobilder.dmg |